Alle SKAL med!!!

Karita Bekkemellem vil ha vestkantfruene ut i jobb. Norge trenger dem i arbeidslivet er hennes beskjed. Nok en gang viser sosialistene sin tankegang om at staten vet hva som er best for deg. Slagord av typen "Alle SKAL med" er mantraet, mens individets frihet blir sett på som et onde. Det er ikke måte på hva sosialistene skal bry seg med i sin evige søken etter det perfekte gjennomregulerte samfunn. Om det hadde vært så veldig lønnsomt for Norge å få konene til menn som jobber 16 timers dager ut i arbeidslivet er vel også tvilsomt. Samlivsproblemer og barn som ikke fungerer i samfunnet som følge av manglende oppfølging har også en kostnad, men så langt har selvsagt ikke Bekkemellem og andre sosialister evnen til å tenke.

Biodrivstoff, motorvei til katastrofe

Det er sjelden jeg blir skikkelig sint, men når brødhuer prøver å fremstå som vismenn, slik Jens Ulltveit Moe tydeligvis hadde til hensikt på dagens TV2 nyheter ja da får jeg virkelig vrangsiden ut. Han prøver å fremstille det som om biodrivstoff er nødvendig for å redde kloden fra miljøproblemene, og videre at man i den sammenheng må godta noen små ofre, som for eksempel millioner av fattige som dør av sult. Han har selvsagt en svært god hensikt bak det hele, han ønsker jo bare å redde kloden, og for å få til det må man være villig til å akseptere noen ofre. En ting er at det er fullstendig moralsk forkastelig å fremme et slikt synspunkt, men når Ulltveit Moes påstander i tillegg er fullstendig på jordet sett både fra et miljøperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv så blir det hele svært opprørende.

Jeg innbiller meg at undertegnede og Ulltveit Moe er enige i at maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser bør være en grunnsten for hvordan vi organiserer samfunnet. Da det er i de fleste kapitalisters interesse at det finnes et godt fungerende marked også i morgen er det nødvendig å utnytte samfunnets ressurser på en bærekraftig måte. Dette tror jeg også Ulltveit Moe mener, men allikevel bommer han på mål med mer enn ett jorde han treffer ikke engang kloden. Først et par fakta om det sagnomsuste biodrivstoffet:

* Subsidieordninger i for eksempel USA fører til at det ikke er de mest energieffektive plantene som brukes til å lage biodrivstoff. I USA er det i første rekke mais som er tilgodesett av statlige ordninger, dette fører til mangedoblingen av prisen på fattige mexicaneres vanligste matkilde tortillas som Ulltveit Moe mente var ok. Fakta er at for å lage en gallon med biodrivstoff fra mais må man bruke over en gallon med drivstoff. Man har da statlige subsidieordninger som fører til vanskeligere kår for fattige, og en ufattelig energikrevende prosess for å få frem "miljødrivstoff".

* Et av kronargumentene for biodrivstoff er at det er CO2 nøytralt da utslippene som en følge av biodrivstoff er en følge av naturlige sykluser, men for at det skal være det må man ikke legge beslag på større områder til landbruk enn man gjør i dag. Et område med dyrket mark slipper ut mer CO2 enn et tilsvarende skogområde grunnet den intensive driften som nødvendigvis må foregå på området for å få det lønnsomt. I Sverige vil man satse hardt på biodrivstoff som blir fremstillt fra trevirke. Dette fører til at man driver en langt mer aktiv hogst av skogen enn det man ellers ville gjort, noe som igjen fører til økt utslipp av CO2. Det blir ikke CO2 nøytralt når du over en 10 års periode hogger ned 10 trær i steden for ett, selv om du planter et nytt tre for hvert du hogger ned. Et stort tre binder nødvendigvis mer CO2 enn et lite tre, og når du hele tiden planter nye småbusker og hugger dem så fort de er av rimelig størrelse vil skogen totalt sett binde mindre CO2 enn den ellers ville gjort.

* De siste 20 årene har mengden mat man får ut av et mål dyrket mark vært relativt stabilt (I motsetning til den eksplosive veksten som skjedde fra den industrielle revolusjonen og fram til denne perioden), og selv om man de neste årene skulle få til en dobling av matubyttet ville man ikke gjøre noe annet enn å møte den økende etterspørselen som følge av den kraftige befolkningsveksten til 10-12 milliarder mennesker som demografiske fremskrivninger viser. Store områder med dyrket mark til biodrivstoff vil derfor føre til større press på matvareprisene, og da den industrialiserte verden alltid vil ha større betalingsevne enn fattige i u-land er det ikke noe stort spørsmål hvem som blir taperne. Dette var greit for Ulltveit Moe, men ikke for meg, verken fra et moralsk eller økonomisk perspektiv.

Hvorfor det er moralsk galt å la millioner og muligens milliarder sulte for at du og jeg skal få kjøre rundt i bilene våre regner jeg med at alle oppegående mennesker forstår. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt er det også rimelig enkelt. Det er beregnet kostnader for hvor mye det vil koste oss å redusere klimagassutslippene til anbefalte nivåer, og det er snakk om et beløp som omtrent tilsvarer den nåværende globale økonomiske vekstraten for et år. Det å dyrke biodrivstoff i store kvanta vil som allerede nevnt bli kostbart da det vil kraftig øke matvareprisene. En kraftig økning i matvareprisene vil bety at alle må bruke en større del av sin inntekt på mat istedenfor andre ting som kan fremme økonomisk vekst.

Det vil svekke u-lands vekstevne som en følge av deres befolknings nedsatte arbeidsevne. Det vil også gå hardt utover land med en befolkning som er i ferd med å gå fra å leve på et eksistensminimum til en tilværelse der de har penger til overs. De vil gå tilbake til eksistensminimum og vil ikke ha muligheten til å skape sine egne arbeidsplasser og investere slik de ellers ville gjort, noe som kraftig hemmer den økonomiske veksten i land med befolkninger i en slik situasjon Dette vil igjen føre til høyere priser på importvarer da det vil være en mindre arbeidsstyrke til å ta over som verdens fabrikk etter hvert som også Kina og India blir "dyre" land å produsere i som følge av den generelle velstandsøkningen som vil foregå der. I tillegg vil man få mindre eksport enn man ellers ville fått som en følge av den lavere økonomiske veksten i u-land.

Det er også naturlig å tro at en slik matvarekrise ville ført til en ytterligere økning i terrorisme og konflikter. Dette vil hemme den økonomiske veksten som en følge av økte ødeleggelser og økte kostnader til sikkerhet, som på grunn av folks langt fremskredne paranoia langt overskrider kostnaden av de fleste terrorangrep. Det er også sannsynlig å tro at innbygerne i utviklingsland vil miste sin tiltro til kapitalismen som økonomisk system dersom man lar dette skje, noe som vil bane veien for alternative ideologier av lite ønskelig art, både samfunnsøkonomisk og demokratisk. Sikkerhetsfirmaer og Landbrukssamvirket vil sitte igjen som vinnerne, mens verdens befolkning og økonomi vil være taperne. Det samfunnsøkonomiske tapet på lang sikt vil bli enormt.

Jeg kan godt forstå Ulltveit Moe. Han har investert stort i biodrivstoff og ønsker å maksimere sin egen profitt slik enhver kapitalist burde gjøre, men han viser gjennom sine uttalesler at han nok er best på å maksimere sitt eget oversudd, ikke samfunnets. Løsningene ligger ikke i biodrivstoff, de ligger i skatter og avgifter på klimagassutslipp som automatisk vil vri forbruket over i mer miljøvennlig adferd. Ingen har per i dag svarene på hvilke tiltak det er som vil vise seg som de mest lønnsomme, men innfører man de riktige insentivene kan man være sikre på at markedet vil finne løsningene.

There and back again, a tale by Stein Erik Hagen eller?

Stein Erik Hagen er en mann som i løpet av sitt liv har foretatt en klassereise fra kjøpmannssønn til norsk "adel". Fra normale kår til Forbes liste over verdens rikeste. Han har som seg hør og bør også støttet det gamle borgerskapets parti Høire, og lagt om dialekten til de nødvendige nu og efter. De senere år har han også villet fremstille seg som en person med royal tilkytning og adelige røtter, giftet seg med det fineste du kan finne innen norske familier og flyttet til Norges kanksje eneste virkelige slott, men nå har han tydeligvis innsett at han er blitt gjennomskuet.

Først gnålte han med at han ikke lenger ville støtte Høire, visstnok fordi de ikke hadde fjernet formueskatten. Det faktum at Høire lenge har jobbet for dette, og at det er vanskelig å gjennomføre saker så lenge du ikke har parlamentarisk flertall er selvsagt en bagatell som herr Hagen ikke trenger å nevne seg ved. Det er muligens andre grunner som ligger bak den negative holdningen til Høire, men jeg vil for saklighets skyld ikke tilegge ham mer personbaserte og følelesladete grunner for den plutselige fiendtligheten. En mann som ikke tør å stå for selvportretter malt av ham så fort han hører det blir hvisket kritiske ord om kunstens fortreffelighet, selv om han tidligere hadde sagt hvor stårlende fornøyd han var, vil selvsagt ikke la seg påvirke dersom enkelte individer i partiet som er ment å støtte hans syn og interesser gjør eller sier ting som ikke er i samsvar med god borgerlig norm og etikette. Jeg vil selvsagt ikke insinuere at det er slike motiver som ligger til grunn for Hagens voldsomme utbrudd, men om det fullstendig kan utelukkes er jeg desverre tvilende til.

Derefter gir han altså den nette sum av to millioner kroner til Fremskrittspartiet, og det er her jeg blir så glad. Endelig viser han sitt sanne jeg. Han har endelig insett at han burde støtte alle grilldress- og campingvognelskende mennesker som tross alt har kjøpt pølsene hans og gitt ham den rikdommen han nå nyter så godt av. Han har rett og slett gitt tilbake til sine egne, og det står det respekt av. Er det noe jeg misliker sterkt her i verden så er det folk som prøver å fremstå som noe annet enn det de er, og således har herr Hagen i lengre tid hatt en lav aksjekurs hos undertegnede. Imidlertid slutter ikke denne historien om en klassereise fra arbeider til adel og tilbake til arbeiderne igjen på en så lykkelig og ukomplisert måte. Å nei da, herr Hagen måtte jo finne på noe skikkelig lurt slik at borgerskapet ikke skulle tro han hadde forlatt dem, og at det bare var snakk om et midlertidig besøk hos gamle venner for å vise sin avsky mot Høires politikk. Så hva slags genistrek kommer Hagen opp med? Jo han vil skrive en kronikk, en slik skikkelig lang en der han viser sin intelektuelle vidd og visjon. Han skriver en kronikk om høykostnadsringen.

Jeg har tidligere utrykt min skepsis til om en slik høyhastighetsring vil være samfunnsøkonomisk lønnsom og om den vil være det miljømirakelet man prøver å fremstille den som, men slike motforestillinger er ikke å finne hos herr Hagen. Det er jo også noe underlig at han kommer med denne kronikken nærmest dagen etter at han bekjentgjør sin støtte til Frp med tanke på at Frp er det eneste partiet på Stortinget som har gått i mot utredning av høyhastighetsringen og som er Norges eneste miljøfiendtlige parti, eller? Selvfølgelig er det ikke det. Når han først har forstått at det er Frp som er partiet for ham må han jo også oppføre seg som en ekte Frper, nemlig med sviktende argumenter og lite konsekvent tenkning. Det er rett og slett godt å se at han har kommet hjem til sine egne, og jeg gleder meg allerede til kronikken der han skriver varmt om hvorfor vi burde pøse inn et par hundre oljemilliarder til i den norske økonomien per år, og om fortreffligheten for miljøet dersom vi kutter bensinavgiften med 6 kroner. Han påstår jo selvsagt at dette er på grunn av Frps flotte og klare standpunkt mot formueskatt, men også her skurrer det litt. Det er greit at herr Hagen vil spare 150 millioner i formueskatt per år ved at denne blir fjernet dersom Frp kommer til makten, men ved at man samtidig sprøyter inn oljemilliarder så skaper man jo tilstander i Norge som ikke er gunstige for norsk næringsliv. Det hjelper ikke stort å spare 151 millioner i formuesaktt hvis aksjeverdien på selskapene dine halveres på grunn av eskalerende kostnader og fullstendige bonanza tilstander i økonomien du lever av. Det gir et ganske stort netto tap nemlig, og dette håper jeg herr Hagen forstår, hvis ikke har han jo virkelig kommet til rett sted.

Nei som sagt det er flott at han har kommet hjem, for jeg ville jo aldri mistenke ham for å ha skiftet parti fordi noen tråkket ham litt for kjært på tærne, og tok medieoppmerksomhet som egentlig var hans, eller at noen i Høire ikke hadde helt de samme politiske prioriteringer som ham selv, men dersom dette skulle være tilfelle har jeg et godt råd. Jeg har hørt rykter om at du har en svært stor seilbåt herr Hagen, kanskje du skal ta med deg de nye meningsfellene dine på den å seile "into the west" som Annie Lennox synger når Frodo reiser til det hinsidige etter å ha fått et banesår av ondskap som aldri helt har leget. Jeg forstår det om du føler det på samme måte, og en slik reise ville jeg ha stor respekt for. Har hørt at dine meningsfeller har en stor koloni i sydligere strøk i et område kalt Spanien, kanskje dette kan være ditt paradis? Jeg gir deg gjerne himmelretningen dersom det skulle være nødvendig. Det er nemlig en ting jeg ikke klarer å tolerere, og det er falske mennesker med skjulte agendaer og motiver. Vi trenger folk som står for det de mener, og som kjemper for det, falske prekener har vi mer enn nok av.

Fattigdomsfellen

The Economist skriver i sin siste utgave om ekteskap i USA. Konklusjonene er entydige og kanskje ikke spesielt overraskende. Folk som er oppvokst i hjem med stabile forhold og to foreldre har langt større sannsynlighet for å selv få et vellykket ekteskap, høyere utdanning og god inntekt. Barn av enslige unge mødre har en svært stor sannsynlighet for å selv bli en enslig ung mor, med lav inntekt og ustabile forhold. Desverre er nok disse tallene i stor grad også overførbare til Norge, selv om forskjellene nok ikke blir like ekstreme, som en følge av at vi generelt har mindre forskjeller i samfunnet. Det hele munner for meg ut i det som er et av samfunnets største problemer. Den vedvarende reproduksjonen av sosiale forskjeller.

I artikkelen blir hovedpoenget at det er viktig at par holder sammen, og evner å løse sine konflikter på en god måte. Dette er selvfølgelig viktig, og alle barn burde ideelt sett vokst opp i hjem med to foreldre i et harmonisk samliv for å få de beste muligheter. Imidlertid er det svært lite sannsynlig at samfunnet kan gjøre stort for å sørge for lykkelige ekteskap. Rådgivning og konfliktsløsningskurs er vel og bra, men om det drastisk kan redusere antall skilsmisser stiller jeg meg tvilende til. Det finnes bare en arena hvor samfunnet som helhet har en realistisk mulighet til å påvirke individene til å bli selvstendig tenkende mennesker som selv kan avgjøre hva slags liv de vil leve og hvordan de vil leve det. Dette er selvsagt skolen, og det er her vi må sette inn ressursene dersom vi skal skape et samfunn der alle har like muligheter til å lykkes.

Vi trenger en skole som gir et godt tilbud til alle uavhengig av foreldrenes bakgrunn og utdannelse. Manglende leksehjelp er en av de viktigste tingene barn fra ressurssvake hjem lider under. Vi kan ikke være redde for å stigmatisere folk ved å putte barn i grupper etter ferdighetsnivåer, og vi må la barna få undervisning som er i samsvar med den enkeltes kunnskaper og evner. Aps enhetsskole må avgå med døden, og man må innse at ulike individer krever ulik undervisning. Når barn ikke lenger føler at de mestrer stoffet så har de så vanvittig lett for å gi opp, og det er her vi i dag feiler med vår generelle undervisningsform. Dersom man skal bekjempe reproduksjonene av de sosiale forskjellene og dermed fattigdom, burde vi derfor innføre en heldagsskole som har muligheten til å sørge for oppfølging av den enkelte over en lengre tidsperiode, og som tilpasser seg den enkeltes behov. I en verden der den globale konkurransen blir stadig hardere vil det ikke bare være galt ovenfor individene å ikke gi dem de beste muligheter, men det vil heller ikke tjene samfunnet. "Lov å lykkes" sier man, men vel så viktig som lov til å lykkes er forutsetninger for å lykkes. Det håper jeg samfunnet snart forstår.

Leksehjelp fra eksperter

I en hektisk eksamenstid er det godt å se at det er mange som vil komme med en hjelpende hånd, ja selv Vigrid vil nå hjelpe barn og unge med leksene samme om de er 11 eller 32 som Tore Tvedt sa det. Jeg tror nok at de svarene undrende sjeler får av å henvende seg til Vigrid blir kreative, men det er nok "desverre" slik at man i historietimene ikke blir belønnet for å være kreative, men for å forstå og huske viktige hendelser som har skjedd på et tidligere tidspunkt. Jeg vil i samme slengen oppfordre skolebarna til å spørre Nord-Korea om hvordan kapitalisme fungerer og Burma om demokratiets fortreffeligheter.

Det er to grupper jeg kommer på i farten som aktivt prøver å rekruttere barn for å få nye medlemmer, tobakksindustrien og ekstreme organisasjoner med lavpannede idelogier. Det er en meget enkel grunn til at de må rekruttere denne gruppen. Du må være dum og uvitende for å kunne finne på å være intressert. Det er forbudt å selge røyk til personer under 18 år, og på samme måte burde Vigrid ha forbud mot å drive med aktiviter rettet mot mindreårige.

Russland, en fallert kjempe med store komplekser

De siste ukene har vært fulle av nyheter om vår store nabo i øst. Uroen over rakettutplasseringene i Øst-Europa, nyhetene om at Russland vil trekke seg fra nedrustningsavtalen CFE, Boris Jeltsins død og opptøyene rundt Estlands flytting av en statue til minne om den røde armes innsats i 2.verdenskrig. Alle har de vært tankevekkende hendelser, men desverre har disse tankene vært av negativ art, og det blir stadig klarere at Russland beveger seg i feil retning.

Dersom Russland hadde vært en mann hadde han for øyeblikket befunnet seg enten på psykiatrisk klinikk eller i fengsel. Kompleksene over å ha tapt den kalde krigen, og ha mistet store deler av det sovjetrussiske imperiet virker ennå større enn landets enorme størrelse. Stadig oftere får vi se eksempler på bøllete oppførsel der de stenger av energiforsyningen for å oppnå politiske og strategiske mål ovenfor sine tidligere satelittstater. Den stadig økende makten som landet har gjennom sin raskt voksende økonomi og ressursrikdom blir brukt på lite konstruktivt vis, og de legger seg opp i andre lands indre forhold på en måte som bare bøller kan.

Det er også trist å måtte konstatere at det unge russiske demokratiet trolig døde med Boris Jeltsin. 90-tallet var en periode med en frihet som russerne aldri hadde sett maken til, og som de sannsynligvis heller ikke vil være i nærheten av i nær fremtid. Myndighetene slår nå ned den minste demonstrasjon, all form for kritiske meningsytringer mot Vladimir Putins regime er forbundet med stor fare, og alle valg virker avgjort på forhånd, men er det riktig å gi Jeltsin skylden for at demokratiet feilet? Jeltsin gjorde vanvittig mye dumt som president, men forutsetningene var jo også rimelig håpløse. Når det meste av ditt lands industriproduksjon er svært ulønnsom, oljen som du er avhengig av inntektene fra gir lave priser, korrupsjonen er enorm og du sliter med vanvittig store sosiale problemer er det ikke rart du mislykkes som statsleder. Det å gå fra kommuniststat til kapitaliststat har ikke vært lett for noen, og Russland hadde de klart dårligste forutsetningene for å gjennomføre en vellykket overgang.

Det er synd at russerne i dag tydeligvis ser likhetstegn mellom demokrati, fattigdom og kaos. Putins enorme popularitet på tross av et stadig mer autoritært styresett viser at demokratiet ikke klarte å vinne en avgjørende plass i russernes hjerter. Putin har fyllt opp de russiske lommebøkene med rubler, og reetablert Russland som en stormakt i verden. På denne måten har han stillet ropene om folkestyre, men er den nye velstanden egentlig hans fortjeneste? Svært mye av reformarbeidet som i dag er avgjørende faktorer for Russlands vekst ble gjennomført eller startet av Jeltsin, videre har en enorm prisoppgang på olje og gass sørget for en inntektsoppgang som minner mer om en lottopremie enn dyktig politisk håndverk.

Russlands politikk ovenfor de tidligere sovjetrepublikkene og den nye opprustningen av militæret reiser alvorlige spørsmål om man har tenkt til å bruke energi og soldater for å få så mange som mulig av disse republikkene i egen kontroll igjen. Hviterussland er sakte i ferd med å kveles gjennom høye energipriser, mens man i Ukraina oppmuntrer den russiskdominerte østlige delen av landet til å løsrive seg for å enten direkte eller indirekte innlemme den i Russland. Den storstilte opprustningen av forsvaret handler muligens i stor grad om å gjenreise tapt nasjonal stolthet, men i et land med så enorm fattigdom, alkoholisme og dårlig infrastruktur finnes det rimelig mange mer konstruktive formål å bruke sine midler på. Økonomisk er også russerne på vei i feil retning, med stadig større statseide foretak som kontrollerer nøkkelindustriene, og økt korrupsjon som en følge av det stadig mer autoritære og lite gjennomsiktige styresettet.

Desverre for russerne, og muligens heldigvis for resten av verden kan deres nye storhetsperiode bli kortvarig. Den demografiske kollapsen som skyldes svært lav fødselsrate og høy dødelighet på grunn av alkoholmisbruk og dårlig levestandard fører til at den russiske befolkningen minskes med nesten en million mennesker i året. Et land med stadig færre arbeidstakere, stor korrupsjon, enorme forskjeller mellom fattige og rike og ineffektive bedrifter som følge av statlig styring skal ikke møte på særlig store problemer før det sier stopp. Videre ligger det en mye sterkere kjempe i øst enn dem selv nemlig Kina, som kan vise seg å bli en langt større utfordring for russerne enn det EU og tidligere sovjetrepublikker noensinne kan bli. Det er synd at russerne tror at man blir en dominerende spiller i verden gjennom konfrontasjon og autoritært styresett, men jeg er redd de må få nok et slag i trynet før de kanskje forstår at det er demokrati, diplomati og frie markeder som er avgjørende for å kunne være en fungerende stormakt over lang tid i den globaliserte verden.

FNs klimarapport. Kutte hjemme eller ute?

Verdens oppmerksomhet om været er på vei gjennom skyene. I Norge svarer norske velgere i langt større grad enn før at klima er enn av de viktigste sakene som avgjør deres politiske standpunkt. Vi er endelig blitt enige om problemet, men hvor er løsningen?

Ap vil kutte ved å kjøpe CO2 kvoter i utlandet, mens SV og KrF vil kutte de nasjonale utslippene. For meg er det fullstendig uviktig hvor det kuttes, bare det kuttes. De politske partiers ønsker om å overby hverandre fører imidlertid ikke noe godt med seg. Forslaget om å forby salg av rene bensin og dieseldrevne biler i Norge er lite gjennomtenkt, og ikke gjennomførbart. Det krever at bilindustrien kommer med miljøvennlige modeller innen alle bilsegmenter som er konkurransedyktige og driftssikre. Norge må nok desverrre innse at de er et svært lite marked for bilindustrien totalt sett, noe som gjør vår påvirkningskraft minimal. Det eneste et slikt forbud ville ført til er at vi dramatisk ville redusert vår konkurransekraft som en følge av at vi ikke har kjøretøyer som er på høyde med våre konkurrenter. Denne typen forslag kommer det alt for mange av, og jeg får ofte inntrykk av at det ikke er så viktig med gjennomførbarhet bare det er nytenkende og stort. Den tankegangen må vi bort fra. Vi trenger pragmatiske løsninger som gavner samfunnet, så på spørsmålet om hvor vi skal kutte er svaret enkelt. Kutt der det er billigst.

I Norge har vi to svært store utslippsfaktorer til CO2. Disse er industri og olje og gassvirksomhet. Den kraftkrevende industrien er i dag Norges enkeltstående største CO2 versting, og denne bransjen holdes kunstig i live gjennom subsidierte kraftpriser. Hovedgrunnen til at slik industri ble etablert her var at vi hadde så vanvittig mye kraft, og at vi var uten mulighet til å bruke den eller eksportere den. Dette er ikke tilfellet i dag, og vi har mistet vårt fortrinn innen kraftkrevende industri, og burde overlate denne produksjonen til andre som har dette fortrinnet, som for eksempel Island og Qatar. Ved å kutte subsidiene vil vi øke vår egen profitt, samtidig som vi reduserer våre utslipp med cirka 20%. Dersom målet skal være 30% reduksjon vil det da være mest hensiktsmessig å gjennomføre de restrerende kuttene utenfor våre grenser. Det hjelper ikke at vi innstallerer sparepærer og resirkulerer når u-landene åpner forurensende kullkraftverk hver dag.

Globalt samarbeid vil uansett være avgjørende for om vi lykkes i å kunne gi kloden videre til våre etterkommere i en stand som gjør den til et godt sted å leve. Globale minimumstandarder for utslipp innen bil-, fly- og kraftindustrien er avgjørende for at vi skal lykkes. Det trenger ikke å være verken vanskelig eller dyrt, bare vi tenker smart. Politikerne skal ikke bygge kostbare poltiske klimasymboler over seg selv. De skal bygge et samfunn som fungerer også i morgen.